Det må være fantastisk å være gammel glabradordame, for maken til spesialforpleining. Ariell får ligge i sofaen, noe hun riktignok bare gjør når hun har selskap der. Tepper og diverse liggeplasser har hun både her og der. Hun blir servert mat mange ganger om dagen På menyen står de herligste og råeste retter og så får hun flere typer kosttilskudd. Litt ekstra er det selvfølgelig også blitt de siste månedene, etter at hun fikk påvist kreft.
Sykdommen innebærer blant annet at stakkaren ikke får gå på do i fred. Urinmengden måles og ellers kontrollerer alt som kommer ut bak, så her nytter det ikke å være av det sjenerte slaget som trenger en busk å gjemme seg bak. Heldigvis går det bedre med henne nå enn da hun fikk diagnosen. Siden hun er en gammel dame ble det avgjort at hun ikke skal få cellegift. Den vil i beste fall bare utsette det uunngåelige med noen måneder. Utviklingen av svulsten har bremset opp etter at hun begynte på Metacam. Det har til og med redusert svulsten noe, men marginene er små da svulsten sitter i urinrøret ag så smått har inntatt lukkemuskelen.
Slik det ser ut nå er det godt håp om at Ariell kan få noen gode måneder til, men det skumle med kreftsykdom er jo at ting plutselig kan endre seg. I tillegg kommer en viss fare for komplikasjoner i form av urinveisinfeksjon med mer, samt eventuelle bivirkninger som følge av lengre tids medisinering.
Til tross for alder og helsetilstand er det fortsatt denne gamle «sjæfa» som krever mest tur og aktivisering her i gården, enda hun er nesten sju år eldre enn meg. Når jeg tusler litt rundt og snuser i grøftekanten er Ariell gjerne på full fart opp på en haug eller utfor en bratt skrent. For meg er det på kanten til ekstremsport, men for henne er det visst en del av øvelsene som inngår i trim for eldre.
Også denne dagen er ganske vindfull, men det var nok ikke været som var hovedårsak til at morgenritualene ble forsinket. Denne lille lodotten av en gjest er definitivt ingen morgenfugl, og er dessuten en mester i å få tobeinte til å bli i senga. Hun kan faktisk bli riktig så vred dersom noen står opp på feil tidspunkt. Da tar hun i bruk både tenner og klør om det ikke hjelper å legge seg på brystet til en stakkar som gjerne skulle hastått opp.
Vel, jeg er ikke selv av typen som står opp tidlig, med mindre det er stort behov for en tur ut for å gjøre unna nødvendige ærend. Gamlesjæfa synes derimot det er greit å komme i gang med dagen. Ikke fordi hun må ut, men fordi hun alltid har vært av den oppfatning at livet ikke er til for å soves bort. Skjønner ikke helt hvorfor man skal stresse opp om morningen jeg da, men når klokka nærmer seg ti synes jeg som oftest det kan være greit å begynne forberedelsene til å strekke litt på kroppen. Vår tobeinte syntes også det kunne vært fint å komme seg ut av senga, men møtte altså sterke protester fra dette vaskeekte kosedyret. Pelsdotten hadde så visst ingen planer om å stå opp. Det ble både hyling, piping, kloring og biting før hun demonstrativt la seg på brystet til den tobeinte, som jeg alltid har trodd er sjefen over alle sjefer, ja til og med over «gamlesjæfa». Hun måtte til slutt skjære igjennom og løfte knøttet ned på gulvet, men ble ikke videre populær. Heldigvis er Indie ingen langsint pelsdott, så ugjerningene er tilgitt og husfreden gjenopprettet.
Vi har besøk av noen fluer som har våknet til liv, men de er utsatt for intens jakt fra både to- og firbeinte, så det blir nok ikke så mye summing og surring å høre ut over dagen.
Indie tittet bare dumt på frokosten sin da den ble servert, og fanget seg like gjerne en flue i stedet. Da ble det i alle fall en flue mindre, men det var neppe stort å bli mett av, selv for en slik liten kropp.
Vi har mye vær om dagen. Det begynte i går og vinden er minst like sterk i dag, så ingen av oss har lyst til å være ute særlig lenge av gangen. Jeg misliker sterkt når ørene mine vrenges av vinden og synes det er skummelt når den tar skikkelig tak og nesten velter meg over ende.
Foreldrene til min tobeinte har innvilget seg en tur til Kiel, men deres lille firbeinte fikk nok dessverre ikke være med som skipshund og har dermed strandet her hos oss for noen dager. Indie er verdens rareste og søteste lille skapning med egne meninger om det meste. Det påstås imidlertid at denne vesle frøkna på tre år oppfører seg mer voksent enn hva jeg tidvis kan finne på å gjøre.
Indie er en blanding av chihuahua og dvergpincher. Med sine fire kilo er hun såpass mye mindre enn meg at det spøkes med at hun ikke er mer enn en munnfull for meg. En søt liten forrett, rett og slett.
Neida. Ingen fare for at hun blir labradormat. Det hender jeg kan se ut som jeg har lyst til å spise de som er mindre enn meg, men det er ikke så alvorlig ment. Dessuten spiser man ikke vennene sine. Gjør man vel?
Ariell mener bestemt at man skal stelle pent med de små, og var som en mor for Indie i valpetida. Ingen fikk krumme et hår på den frøkna, og trengte hun litt ekstra trygghet og varme lot Ariell seg gjerne bruke, både som varmeflaske og sutteklut. Nå er Indie blitt voksen og er så absolutt i stand til å stå på egne bein.
Indie kommer vanligvis med medbrakt hus og mat. Hun er som oftest å finne der det oppholder seg noen tobeint, og aller helst i senga. Hun er et luksusdyr som mer enn gjerne takker ja til to meter seng og tempurmadrass.
Vi kom oss heldigvis hjem i går ettermiddag, men det var på hengende håret at det ikke ble hjemkomst ved midnattstid i stedet, for reisen gikk ikke helt knirkefritt. Toget vårt var noen minutter forsinket og det ble knapt med tid for overgang til bussen, Det gikk nesten bra… men bare nesten.
Jeg hadde stø kurs mot døra på bussen da den kjørte fra oss. Min tobeinte ble rasende. Ikke så rart når en da må vente seks timer på neste buss. Heldigvis greide hun å gjenvinne fatningen nokså raskt og plutselig fikk hun det for seg at vi skulle ta taxi for å prøve nå igjen bussen.
Taxiholdeplassen ligger like ved der bussen vår stopper, og vi hadde kjempeflaks da det sto en taxi der som kunne kjøre oss. Å ta taxi er ikke alltid så lett når jeg skal være med, og selv om de ikke kan nekte å ta med førerhund må vi ofte vente lenge før vi får en taxi som vil ta meg med. Det ble ingen diskusjoner før vi var godt plassert i bilen og hadde begynt å kjøre. Da opplyste taxisjåføren om at de tok femti kroner ekstra for å ta med hund. Riktignok er ikke det noen svimlende sum, og min tobeinte viste forståelse for dette. Hun greide imidlertid å få gjennomslag for argumentet om at dette ikke gjelder førerhund som er klasifisert som teknsk hjelpemiddel. Hun spurte nokså rett ut om de tok seg ekstra betalt for å ta med rullestoler, krykker, rullatorer og så videre, og fikk til svar at det gjorde de selvsagt ikke, så da var det ikke noe mer å diskutere.
Etter en halv times tid i taxi greide vi å ta igjen bussen. Reisens siste utfordring er å komme av bussen på riktig sted siden vi skal av på en strekning der det ikke er helt lett å definere hvor en er tilenhver tid bare ved å merke seg svinger og stigninger, Mange av bussjåførene kjenner oss godt og vet hvor vi skal av, men noen ganger, slik som i dag, kjører sjåfører som er lite kjent med stedsnavn. Vi har nylig tatt i bruk en GPS-løsning for synshemmede, et hjelpemiddel som har vist seg å være særlig egnet til slike stoppestedsutfordringer.
Det er godt å være hjemme igjen etter en uke på farten. En begivenhetsrik uke med oppstart av min nye blogg, og en del utfordringer av ymse slag, som vi stort sett har kommet oss gjennom på noe vis. ”Sjæfa” er også kommet hjem fra sitt rekreasjonsopphold hos min tobeintes foreldre. Hennes egentlige navn er Ariell, også kalt Duracell, en herlig glabrador som også har tjenestegjort som ledsager, men som nå har fått nyte noen gode år som pensjonist og latt meg overta selearbeidet.
Riktig nok er hun en svært aktiv gammel dame, og det påpekes stadig at jeg framstår som en dovenpels i forhold til henne.
I morges gjorde jeg noe min tobeinte aldeles ikke var særlig glad for. Det er sjelden jeg kommer på den ideen at jeg skal rulle meg. «Sjæfa» har alltid vært stor fan av rulling, men foretrekker vått gress eller ren snø for velværet og pelspleiens skyld. Jeg har aldri skjønt poenget med sånt jåleri og de få gangene jeg ruller meg, har det fint lite med pelsstell å gjøre. I dag fant jeg en slik tiltrekkende flekk som gjorde at jeg bare måtte. Jeg pleier egentlig bare å gnikke herligheten godt inn i nakke og skulderpartiet på venstre side, men i dag fikk jeg det for meg at jeg skulle gjøre det skikkelig. Det fikk jo visse konsekvenser.
Lufteturen før frokost endte ubønnhørlig i en grundig vask. Overraskelsen var stor da min tobeinte oppdaget forbedringene av hundebadet her oppe. En fasilitet som er høyt verdsatt av min tobeinte og som har vært utstyrt med hundebadekar i et par år. Dette var et stort og veldig høyt metallbadekar som manglet sklisikring, og passet dårlig for kortvokste mennesker og slike kyllinger som meg. Derfor har vi holdt oss på gulvet til tross for at min tobeintes rygg ikke liker det noe særlig. Derfor var gleden stor da hun i morges oppdaget at metallkolossen var skiftet ut med et nettere og lavere hundebadekar i plast, nokså likt det jeg er vant til hjemme. Dermed fikk jeg en god omgang med sjampo og varmt vann før frokost.
Da min tobeinte plutselig var i manko på elver til dagens undervisning i punktskrift, fikk vi tid til å teste hundeblåseren også. Det går jo ikke å fjerne alt vannet fra en pels med tett underull bare ved hjelp av håndklær, så når man for en sjelden gangs skyld kan få blåst pelsen tørr så benytter man da anledningen til slik luksus. Dette er jeg ikke vant til og det er en snodig følelse når luft blåses inn i pelsen under ganske kraftig trykk. Dessuten bråker en slik hundeblåser ganske mye. Vi prøvde begge å legge godvilja til, ispedd ett par rause tuber tålmodighet, så etter hvert ble jeg gansketørr. Ikke nok med det. Jeg fikk blåst vekk en hel del løspels også. Den er det nemlig mer enn nok av om dagen.
Jaja. Det var altså dagens skitne bedrifter og konsekvensene av dem. Min tobeinte tok det hele med fatning og fikk heldigvis god tid til å gjøre meg søndagsfin før vi snart skal vende nesa hjemover til vår egen skog. Nå er jeg tørr og reiseklar. Ikke så dumt å komme hjem ren og nybadet heller. Så dagens motto får bli: ”Aldri så galt at det ikke er godt for noe.”
I går var altså dagen da de små søte ørene mine skulle inspiseres igjen. Det var nokså ubehagelig da veterinæren undersøkte dem for to uker siden. Jeg er ingen tøff gutt, så jeg måtte gråte litt, men min tobeinte holdt meg tett inntil seg og forsikret meg om at det ville gå helt fint om jeg ikke fikk panikk, så jeg lot meg overbevise og holdt meg i ro. Jeg pleier ikke lage noe spetakkel, men er absolutt i stand til å reagere dersom noe gjør meg redd eller kan tenkes å bli ubehagelig. Jeg har ikke tatt skrekken ennå, så etter en lengre togtur labbet jeg i vei til dyreklinikken uten protester.
Vi kom nokså presis til timeavtalen og ventet bare noen få minutter før vi fikk komme inn til veterinæren. Øret er blitt ganske bra igjen så det ble heldigvis ikke mer antibiotikabehandling i denne omgang, men øret skal renses hver tredje dag og følges nøye.
– Isj, dårlige nyheter, men jeg kan jo la være å høre på det øret
Jeg fikk også mine årlige vaksiner og i forbindelse med disse er det også påkrevet med en generell helsekontroll som vi knapt rakk å legge merke til før den var over. Jeg oppførte meg eksemplarisk i alle fall, så det hele var unnagjort på et øyeblikk og forløp uten noen form for dramatikk. I dag var en av de dagene der det av noen udefinerbar årsak var påkrevet med assistanse fra en av dyrepleierne til å holde meg. Det ble heldigvis ikke så mye oppstyr som da magen min slo seg vrang tidligere i år, for da var det slike overstrømmende mengder ros og dulling at jeg nesten ble en smule skeptisk.
Etter at min tobeinte hadde avsluttet dagens undervisning tok vi turen fra Hurdal til Kongsberg for å få sjekket ørene mine hos veterinæren.
Turen med taxi og tog til Kongsberg gikk knirkefritt, og godt var det, for rutenessig ankomst for toget ga oss ikke mer enn fem minutter til å spasere til dyreklinikken. Heldigvis ble vi forskånet for de verste regnskyllene, så jeg var ikke veldig våt da vi kom til kllnikken presis klokka 18.30. Det ble bare noen få minutters ventetid før vi fikk komme inn til veterinæren.
Ettersom veterinærbesøket var kjapt unnagjort rakk vi første tog tilbake. Min tobeinte registrerte at det ble informert om et kvarters forsinkelse på et annet tog som var ventet inn på stasjonen før vi dro, men hun tenkte ikke noe mer over det. Hun var ellers noenlunde fornøyd med utfallet av veterinærbesøket, og jeg hadde gjort en upåklagelig jobb med å forflytte oss trygt fra stasjonen til dyreklinikken og tilbake igjen. Jeg var også ganske fornøyd fordi min tobeinte var fornøyd. Dessuten hadde jeg nettopp fått tisse skvetten min og så fram til å få dorme ett par timer på tog igjen. Jeg hadde funnet døra og plassert meg pent under døråpneren, gått pent inn på toget og funnet oss en egnet plass, så da gjensto det bare å nyte togturen.
Vi ante altså fred og ingen fare da vi, rett før vi ankom Nasjonalteateret, ble informert om at dette ville bli togets endestasjon. Oslo S var stengt for all togtrafikk grunnet jordingsfeil. Dermed ble vi forespeilet at løsningen ville bli t-bane fra Nasjonalteateret, buss for tog fra Oslo S til Gardermoen, og tog videre derfra.
Jeg fikk i all hast selen på, og vi vaklet nokså trøtte og stressa ut av toget da det stoppet. Nasjonalteateret stasjon er ikke et stoppested vi er godt kjent med, så allerede her begynte de første utfordringene. Jeg fant en heis, men slike er i utgangspunktet et stort usikkerhetsmoment når man hverken ser eller er kjent, så vi forsøkte da å finne trapp. Rulletrapp var da eneste alternativ. De byr sjelden på store problemer siden jeg både er godt trent i og jevnlig bruker slike. Det min tobeinte ikke visste og jeg ikke hadde noen forutsetninger for å forstå, var at på denne stasjonen er det to sett med rulletrapper. Først kommer man to to som går opp og deretter til to trapper hvor man kan komme ned igjen. Det vanligste er jo ellers at man går inn på trappa lengst til høyre. Dette ble virkelig en vekker for min tobeinte, og en påminnelse om at det er superviktig at jeg søker trappegelenderet først, slik at hun både kan kjenne eksakt hvor trappa er og i hvilken retning den går.
I full forvirring og frustrasjon prøvde vi så å finne riktig trapp, men da var stressnivået blitt så høyt hos oss begge at rulletrapp ikke engang var noe tema. Dermed returnerte vi til perrongen der vi var kjempeheldige og traff på en konduktør som fulgte oss i heisen og opp til riktig t-banespor. Vi hadde flaks og kunne går rett inn på et ventende tog.
På Oslo S er vi bedre kjent, så der greide vi å ta oss fram til Spor 19 der buss for tog blir satt opp. Nok en gang var vi heldige og fikk raskt hjelp av en kundeveileder som oppdaget oss. Kundeveiledere kan man ellers ikke forvente at NSB har utplassert særlig mange av, selv når det er fullstendig kaos. De var utrolig greie med oss og vi fikk taxi helt til Eidsvoll i stedet for masse bytting av transportmidler underveis. En stor lettelse. Dette så jo faktisk ut til å gå aldeles strålende til tross for litt krøll da vi måtte av toget.
Gleden varte til vi var blitt satt av på Eidsvoll for å vente på taxien som var bestilt fra togstasjonen og videre til Hurdal. Det var en mørk og stille kveld på en stor og tom parkeringsplass der det ikke fantes et menneske, og dermed ingen å spørre. Her kjente vi oss slett ikke igjen, og det skulle etter hvert vise seg at vi var blitt satt av på den gamle stasjonen. Etter en del telefonisk kontakt med taxisjåføren som skulle hente oss, en hel masse tuting for å finne ut om min tobeinte kunne lokalisere lyden, samt hjelp fra en observant dame som plutselig så oss mens hun kommuniserte med taxisjåføren, fikk vi løst floka og kom oss endelig trygt tilbake til senteret.
Dette må vel kunne kalles en særdeles begivenhetsrik og utfordrende utflukt. En opplever jo litt av hvert når en ferdes ute i denne underlige og kaotiske verden sammen med en som ikke ser, men det er faktisk en god stund siden sist vi hadde en så strabasiøs ferd.
Det er høstlig vått og ruskete der ute. Min tobeinte er segneferdig etter noen krevende kursdager kombinert med sterke protester fra en kranglete kropp. Dermed tilbringes også denne kvelden i ro og fred på rommet.
Min evne til å nyte høstkvelden innendørs er høyt verdsatt akkurat nå. Vi gjorde et forsøk på en luftetur, men det ble ikke noen veldig lang vandring.
Jeg har inntatt plassen min i hundesenga, og snart går nok også resten av flokken min til ro for kvelden. Det er jo greit å vite hvor jeg har henne, og når hun først har greid å krype inn under dyna kan også jeg sove trygt.
Det er ikke alltid like lett å være firbeint i en verden tilpasset tobeinte, og som førerhund møter jeg gjerne på noen utfordringer som kan gjøre jobben min veldig krevende. Mange familiehunder har nok fått oppleve hvor lunefulle slike glatte gulv kan være. Plutselig mister man fotfestet med alle fire labbene og kaver rundt i et desperat forsøk på å gjenvinne kontrollen.
Når man, slik som i mitt tilfelle, samtidig skal kunne være en trygg ledsager, kan det bli veldig vanskelig. Glatte trapper og gulv er en del av hverdagen og er selvsagt noe en førerhund skal kunne takle, men det kan være serdeles krevende. I de fleste tilfeller får man jo ikke gjort så mye med selve underlaget, men en kan gjøre noen grep for å forebygge at potene sklir på gulvet. Det meste handler om normalt godt stell av poter og klør, men nytteverdien er ofte undervurdert.
Den siste tida har det vært litt vanskelig for meg å holde styr på alle beina. Jeg sklir av og til i vei som bambi på isen. Og min tobeinte måtte sette i verk noen ekstra tiltak.
Det første og viktigste er å holde klørne korte. Jeg tror jeg vet det meste om hva det innebærer, for der er Nanden nøye, også av hensyn til risikoen for økt risiko for skader som følge av lange klør.
Riktignok er jeg ikke av det slaget som har mye hårvekst mellom tredeputene, men det hjelper på fotfestet og få barbert vekk tjafsene rundt tærne. Reine labber er et tredje tiltak som kan være til god hjelp, og etter et godt fotbad er det på sin plass å tilføre huden sårt tiltrengt fuktighet med en god potesalve. En femte mulighet når det står på som verst og ikke noe annet hjelper, er å sette på et sett sklisikre potesokker. Da er man i det minste godt skodd.
Kort oppsummert:
– korte klør
– fjerne hårtjafser mellom tredeputene
– holde potene rene
– bruke en god potesalveUvoks
– bruke sklisikre potesokker
Dette er beretningen om en helt vanlig gråværsdag, slik gråværsdager ofte kan være. Nå er det heldigvis slik at ikke engang to gråværsdager er like, og dagen i dag skulle vise seg å få en bedre start enn min tobeinte hadde forventet. Alt takket være hennes firbeinte fargeklatt. Ja, hun sa faktisk det da jeg hoppet og danset på benken i luftegården som en annen uskikkelig valp.
Jeg begynte dagen stille og rolig, slik jeg pleier. Vi er ofte litt trøtte og trege om morningen, og når det regner har jeg aldeles ingen hastverk med å gå ut. Frokosten trenger jeg ikke tenke på å mase om for den blir servert når det passer min tobeinte. Det er altså ingen grunn til å stresse om morningen. Det får nanden lov å gjøre i fred når morgenens gjøremål finner det for godt å komme ut av kontroll.
Etter at min nokså trøtte nand hadde unnagjort sitt eget morgenstell, fikk jeg bli med ut slik vi alltid gjør. Da det gikk opp for meg at det var vått der ute og at det fortsatt regnet, ble jeg en smule betenkt, men gjorde meg ferdig med det viktigste, slik at vi kunne kjappe oss inn igjen. Min trøtte nand vagget i vei til matsalen for å innta sin frokost, mens min knottemat fikk stå til bløting. Det serveres ingen tørre måltider her nei. Nanden kom tilbake for å servere meg mine oppbløtte småkjeks før jeg, noe motvillig, ble med ut igjen. Det var da moroa begynte, og den ville nesten ingen ende ta. Resultatet av mine luftegårdsprellble en litt mer våken og ganske lattermild tobeint. Det skal ikke så mye til for å gjøre dagen hennes litt bedre, og jeg har i pur glede over å få være den hunden jeg er, gjort dagens første gode gjerning. Livet er herlig, selv på en tilsynelatende grå og kjedelig hverdag.
I morges gjorde jeg noe min tobeinte aldeles ikke var særlig glad for. Det er sjelden jeg kommer på den ideen at jeg skal rulle meg. «Sjæfa» har alltid vært stor fan av rulling, men foretrekker vått gress eller ren snø for velværet og pelspleiens skyld. Jeg har aldri skjønt poenget med sånt jåleri og de få gangene jeg ruller meg, har det fint lite med pelsstell å gjøre. I dag fant jeg en slik tiltrekkende flekk som gjorde at jeg bare måtte. Jeg pleier egentlig bare å gnikke herligheten godt inn i nakke og skulderpartiet på venstre side, men i dag fikk jeg det for meg at jeg skulle gjøre det skikkelig. Det fikk jo visse konsekvenser.
Lufteturen før frokost endte ubønnhørlig i en grundig vask. Overraskelsen var stor da min tobeinte oppdaget forbedringene av hundebadet her oppe. En fasilitet som er høyt verdsatt av min tobeinte og som har vært utstyrt med hundebadekar i et par år. Dette var et stort og veldig høyt metallbadekar som manglet sklisikring, og passet dårlig for kortvokste mennesker og slike kyllinger som meg. Derfor har vi holdt oss på gulvet til tross for at min tobeintes rygg ikke liker det noe særlig. Derfor var gleden stor da hun i morges oppdaget at metallkolossen var skiftet ut med et nettere og lavere hundebadekar i plast, nokså likt det jeg er vant til hjemme. Dermed fikk jeg en god omgang med sjampo og varmt vann før frokost.
Da min tobeinte plutselig var i manko på elver til dagens undervisning i punktskrift, fikk vi tid til å teste hundeblåseren også. Det går jo ikke å fjerne alt vannet fra en pels med tett underull bare ved hjelp av håndklær, så når man for en sjelden gangs skyld kan få blåst pelsen tørr så benytter man da anledningen til slik luksus. Dette er jeg ikke vant til og det er en snodig følelse når luft blåses inn i pelsen under ganske kraftig trykk. Dessuten bråker en slik hundeblåser ganske mye. Vi prøvde begge å legge godvilja til, ispedd ett par rause tuber tålmodighet, så etter hvert ble jeg gansketørr. Ikke nok med det. Jeg fikk blåst vekk en hel del løspels også. Den er det nemlig mer enn nok av om dagen.
Jaja. Det var altså dagens skitne bedrifter og konsekvensene av dem. Min tobeinte tok det hele med fatning og fikk heldigvis god tid til å gjøre meg søndagsfin før vi snart skal vende nesa hjemover til vår egen skog. Nå er jeg tørr og reiseklar. Ikke så dumt å komme hjem ren og nybadet heller. Så dagens motto får bli: ”Aldri så galt at det ikke er godt for noe.”
Etter at min tobeinte hadde avsluttet dagens undervisning tok vi turen fra Hurdal til Kongsberg for å få sjekket ørene mine hos veterinæren.
Turen med taxi og tog til Kongsberg gikk knirkefritt, og godt var det, for rutenessig ankomst for toget ga oss ikke mer enn fem minutter til å spasere til dyreklinikken. Heldigvis ble vi forskånet for de verste regnskyllene, så jeg var ikke veldig våt da vi kom til kllnikken presis klokka 18.30. Det ble bare noen få minutters ventetid før vi fikk komme inn til veterinæren.
Ettersom veterinærbesøket var kjapt unnagjort rakk vi første tog tilbake. Min tobeinte registrerte at det ble informert om et kvarters forsinkelse på et annet tog som var ventet inn på stasjonen før vi dro, men hun tenkte ikke noe mer over det. Hun var ellers noenlunde fornøyd med utfallet av veterinærbesøket, og jeg hadde gjort en upåklagelig jobb med å forflytte oss trygt fra stasjonen til dyreklinikken og tilbake igjen. Jeg var også ganske fornøyd fordi min tobeinte var fornøyd. Dessuten hadde jeg nettopp fått tisse skvetten min og så fram til å få dorme ett par timer på tog igjen. Jeg hadde funnet døra og plassert meg pent under døråpneren, gått pent inn på toget og funnet oss en egnet plass, så da gjensto det bare å nyte togturen.
Vi ante altså fred og ingen fare da vi, rett før vi ankom Nasjonalteateret, ble informert om at dette ville bli togets endestasjon. Oslo S var stengt for all togtrafikk grunnet jordingsfeil. Dermed ble vi forespeilet at løsningen ville bli t-bane fra Nasjonalteateret, buss for tog fra Oslo S til Gardermoen, og tog videre derfra.
Jeg fikk i all hast selen på, og vi vaklet nokså trøtte og stressa ut av toget da det stoppet. Nasjonalteateret stasjon er ikke et stoppested vi er godt kjent med, så allerede her begynte de første utfordringene. Jeg fant en heis, men slike er i utgangspunktet et stort usikkerhetsmoment når man hverken ser eller er kjent, så vi forsøkte da å finne trapp. Rulletrapp var da eneste alternativ. De byr sjelden på store problemer siden jeg både er godt trent i og jevnlig bruker slike. Det min tobeinte ikke visste og jeg ikke hadde noen forutsetninger for å forstå, var at på denne stasjonen er det to sett med rulletrapper. Først kommer man to to som går opp og deretter til to trapper hvor man kan komme ned igjen. Det vanligste er jo ellers at man går inn på trappa lengst til høyre. Dette ble virkelig en vekker for min tobeinte, og en påminnelse om at det er superviktig at jeg søker trappegelenderet først, slik at hun både kan kjenne eksakt hvor trappa er og i hvilken retning den går.
I full forvirring og frustrasjon prøvde vi så å finne riktig trapp, men da var stressnivået blitt så høyt hos oss begge at rulletrapp ikke engang var noe tema. Dermed returnerte vi til perrongen der vi var kjempeheldige og traff på en konduktør som fulgte oss i heisen og opp til riktig t-banespor. Vi hadde flaks og kunne går rett inn på et ventende tog.
På Oslo S er vi bedre kjent, så der greide vi å ta oss fram til Spor 19 der buss for tog blir satt opp. Nok en gang var vi heldige og fikk raskt hjelp av en kundeveileder som oppdaget oss. Kundeveiledere kan man ellers ikke forvente at NSB har utplassert særlig mange av, selv når det er fullstendig kaos. De var utrolig greie med oss og vi fikk taxi helt til Eidsvoll i stedet for masse bytting av transportmidler underveis. En stor lettelse. Dette så jo faktisk ut til å gå aldeles strålende til tross for litt krøll da vi måtte av toget.
Gleden varte til vi var blitt satt av på Eidsvoll for å vente på taxien som var bestilt fra togstasjonen og videre til Hurdal. Det var en mørk og stille kveld på en stor og tom parkeringsplass der det ikke fantes et menneske, og dermed ingen å spørre. Her kjente vi oss slett ikke igjen, og det skulle etter hvert vise seg at vi var blitt satt av på den gamle stasjonen. Etter en del telefonisk kontakt med taxisjåføren som skulle hente oss, en hel masse tuting for å finne ut om min tobeinte kunne lokalisere lyden, samt hjelp fra en observant dame som plutselig så oss mens hun kommuniserte med taxisjåføren, fikk vi løst floka og kom oss endelig trygt tilbake til senteret.
Dette må vel kunne kalles en særdeles begivenhetsrik og utfordrende utflukt. En opplever jo litt av hvert når en ferdes ute i denne underlige og kaotiske verden sammen med en som ikke ser, men det er faktisk en god stund siden sist vi hadde en så strabasiøs ferd.
Det er høstlig vått og ruskete der ute. Min tobeinte er segneferdig etter noen krevende kursdager kombinert med sterke protester fra en kranglete kropp. Dermed tilbringes også denne kvelden i ro og fred på rommet.
Min evne til å nyte høstkvelden innendørs er høyt verdsatt akkurat nå. Vi gjorde et forsøk på en luftetur, men det ble ikke noen veldig lang vandring.
Jeg har inntatt plassen min i hundesenga, og snart går nok også resten av flokken min til ro for kvelden. Det er jo greit å vite hvor jeg har henne, og når hun først har greid å krype inn under dyna kan også jeg sove trygt.
Det er ikke alltid like lett å være firbeint i en verden tilpasset tobeinte, og som førerhund møter jeg gjerne på noen utfordringer som kan gjøre jobben min veldig krevende. Mange familiehunder har nok fått oppleve hvor lunefulle slike glatte gulv kan være. Plutselig mister man fotfestet med alle fire labbene og kaver rundt i et desperat forsøk på å gjenvinne kontrollen.
Når man, slik som i mitt tilfelle, samtidig skal kunne være en trygg ledsager, kan det bli veldig vanskelig. Glatte trapper og gulv er en del av hverdagen og er selvsagt noe en førerhund skal kunne takle, men det kan være serdeles krevende. I de fleste tilfeller får man jo ikke gjort så mye med selve underlaget, men en kan gjøre noen grep for å forebygge at potene sklir på gulvet. Det meste handler om normalt godt stell av poter og klør, men nytteverdien er ofte undervurdert.
Den siste tida har det vært litt vanskelig for meg å holde styr på alle beina. Jeg sklir av og til i vei som bambi på isen. Og min tobeinte måtte sette i verk noen ekstra tiltak.
Det første og viktigste er å holde klørne korte. Jeg tror jeg vet det meste om hva det innebærer, for der er Nanden nøye, også av hensyn til risikoen for økt risiko for skader som følge av lange klør.
Riktignok er jeg ikke av det slaget som har mye hårvekst mellom tredeputene, men det hjelper på fotfestet og få barbert vekk tjafsene rundt tærne. Reine labber er et tredje tiltak som kan være til god hjelp, og etter et godt fotbad er det på sin plass å tilføre huden sårt tiltrengt fuktighet med en god potesalve. En femte mulighet når det står på som verst og ikke noe annet hjelper, er å sette på et sett sklisikre potesokker. Da er man i det minste godt skodd.
Kort oppsummert:
– korte klør
– fjerne hårtjafser mellom tredeputene
– holde potene rene
– bruke en god potesalveUvoks
– bruke sklisikre potesokker
Dette er beretningen om en helt vanlig gråværsdag, slik gråværsdager ofte kan være. Nå er det heldigvis slik at ikke engang to gråværsdager er like, og dagen i dag skulle vise seg å få en bedre start enn min tobeinte hadde forventet. Alt takket være hennes firbeinte fargeklatt. Ja, hun sa faktisk det da jeg hoppet og danset på benken i luftegården som en annen uskikkelig valp.
Jeg begynte dagen stille og rolig, slik jeg pleier. Vi er ofte litt trøtte og trege om morningen, og når det regner har jeg aldeles ingen hastverk med å gå ut. Frokosten trenger jeg ikke tenke på å mase om for den blir servert når det passer min tobeinte. Det er altså ingen grunn til å stresse om morningen. Det får nanden lov å gjøre i fred når morgenens gjøremål finner det for godt å komme ut av kontroll.
Etter at min nokså trøtte nand hadde unnagjort sitt eget morgenstell, fikk jeg bli med ut slik vi alltid gjør. Da det gikk opp for meg at det var vått der ute og at det fortsatt regnet, ble jeg en smule betenkt, men gjorde meg ferdig med det viktigste, slik at vi kunne kjappe oss inn igjen. Min trøtte nand vagget i vei til matsalen for å innta sin frokost, mens min knottemat fikk stå til bløting. Det serveres ingen tørre måltider her nei. Nanden kom tilbake for å servere meg mine oppbløtte småkjeks før jeg, noe motvillig, ble med ut igjen. Det var da moroa begynte, og den ville nesten ingen ende ta. Resultatet av mine luftegårdsprellble en litt mer våken og ganske lattermild tobeint. Det skal ikke så mye til for å gjøre dagen hennes litt bedre, og jeg har i pur glede over å få være den hunden jeg er, gjort dagens første gode gjerning. Livet er herlig, selv på en tilsynelatende grå og kjedelig hverdag.
Berglihiet 