Ariell-stell

Det må være fantastisk å være gammel glabradordame, for maken til spesialforpleining. Ariell får ligge i sofaen, noe hun riktignok bare gjør når hun har selskap der. Tepper og diverse liggeplasser har hun både her og der. Hun blir servert mat mange ganger om dagen På menyen står de herligste og råeste retter og så får hun flere typer kosttilskudd. Litt ekstra er det selvfølgelig også blitt de siste månedene, etter at hun fikk påvist kreft.

Sykdommen innebærer blant annet at stakkaren ikke får gå på do i fred. Urinmengden måles og ellers kontrollerer alt som kommer ut bak, så her nytter det ikke å være av det sjenerte slaget som trenger en busk å gjemme seg bak. Heldigvis går det bedre med henne nå enn da hun fikk diagnosen. Siden hun er en gammel dame ble det avgjort at hun ikke skal få cellegift. Den vil i beste fall bare utsette det uunngåelige med noen måneder. Utviklingen av svulsten har bremset opp etter at hun begynte på Metacam. Det har til og med redusert svulsten noe, men marginene er små da svulsten sitter i urinrøret ag så smått har inntatt lukkemuskelen.

Slik det ser ut nå er det godt håp om at Ariell kan få noen gode måneder til, men det skumle med kreftsykdom er jo at ting plutselig kan endre seg. I tillegg kommer en viss fare for komplikasjoner i form av urinveisinfeksjon med mer, samt eventuelle bivirkninger som følge av lengre tids medisinering.

Til tross for alder og helsetilstand er det fortsatt denne gamle «sjæfa» som krever mest tur og aktivisering her i gården, enda hun er nesten sju år eldre enn meg. Når jeg tusler litt rundt og snuser i grøftekanten er Ariell gjerne på full fart opp på en haug eller utfor en bratt skrent. For meg er det på kanten til ekstremsport, men for henne er det visst en del av øvelsene som inngår i trim for eldre.