På reisefot med reiserot

Vi kom oss heldigvis hjem i går ettermiddag, men det var på hengende håret at det ikke ble hjemkomst ved midnattstid i stedet, for reisen gikk ikke helt knirkefritt. Toget vårt var noen minutter forsinket og det ble knapt med tid for overgang til bussen, Det gikk nesten bra… men bare nesten.

Jeg hadde stø kurs mot døra på bussen da den kjørte fra oss. Min tobeinte ble rasende. Ikke så rart når en da må vente seks timer på neste buss. Heldigvis greide hun å gjenvinne fatningen nokså raskt og plutselig fikk hun det for seg at vi skulle ta taxi for å prøve nå igjen bussen.

Taxiholdeplassen ligger like ved der bussen vår stopper, og vi hadde kjempeflaks da det sto en taxi der som kunne kjøre oss. Å ta taxi er ikke alltid så lett når jeg skal være med, og selv om de ikke kan nekte å ta med førerhund må vi ofte vente lenge før vi får en taxi som vil ta meg med. Det ble ingen diskusjoner før vi var godt plassert i bilen og hadde begynt å kjøre. Da opplyste taxisjåføren om at de tok femti kroner ekstra for å ta med hund. Riktignok er ikke det noen svimlende sum, og min tobeinte viste forståelse for dette. Hun greide imidlertid å få gjennomslag for argumentet om at dette ikke gjelder førerhund som er klasifisert som teknsk hjelpemiddel. Hun spurte nokså rett ut om de tok seg ekstra betalt for å ta med rullestoler, krykker, rullatorer og så videre, og fikk til svar at det gjorde de selvsagt ikke, så da var det ikke noe mer å diskutere.

Etter en halv times tid i taxi greide vi å ta igjen bussen. Reisens siste utfordring er å komme av bussen på riktig sted siden vi skal av på en strekning der det ikke er helt lett å definere hvor en er tilenhver tid bare ved å merke seg svinger og stigninger, Mange av bussjåførene kjenner oss godt og vet hvor vi skal av, men noen ganger, slik som i dag, kjører sjåfører som er lite kjent med stedsnavn. Vi har nylig tatt i bruk en GPS-løsning for synshemmede, et hjelpemiddel som har vist seg å være særlig egnet til slike stoppestedsutfordringer.

Det er godt å være hjemme igjen etter en uke på farten. En begivenhetsrik uke med oppstart av min nye blogg, og en del utfordringer av ymse slag, som vi stort sett har kommet oss gjennom på noe vis. ”Sjæfa” er også kommet hjem fra sitt rekreasjonsopphold hos min tobeintes foreldre. Hennes egentlige navn er Ariell, også kalt Duracell, en herlig glabrador som også har tjenestegjort som ledsager, men som nå har fått nyte noen gode år som pensjonist og latt meg overta selearbeidet.
Riktig nok er hun en svært aktiv gammel dame, og det påpekes stadig at jeg framstår som en dovenpels i forhold til henne.