Søndagsfin

I morges gjorde jeg noe min tobeinte aldeles ikke var særlig glad for. Det er sjelden jeg kommer på den ideen at jeg skal rulle meg. «Sjæfa» har alltid vært stor fan av rulling, men foretrekker vått gress eller ren snø for velværet og pelspleiens skyld. Jeg har aldri skjønt poenget med sånt jåleri og de få gangene jeg ruller meg, har det fint lite med pelsstell å gjøre. I dag fant jeg en slik tiltrekkende flekk som gjorde at jeg bare måtte. Jeg pleier egentlig bare å gnikke herligheten godt inn i nakke og skulderpartiet på venstre side, men i dag fikk jeg det for meg at jeg skulle gjøre det skikkelig. Det fikk jo visse konsekvenser.

Lufteturen før frokost endte ubønnhørlig i en grundig vask. Overraskelsen var stor da min tobeinte oppdaget forbedringene av hundebadet her oppe. En fasilitet som er høyt verdsatt av min tobeinte og som har vært utstyrt med hundebadekar i et par år. Dette var et stort og veldig høyt metallbadekar som manglet sklisikring, og passet dårlig for kortvokste mennesker og slike kyllinger som meg. Derfor har vi holdt oss på gulvet til tross for at min tobeintes rygg ikke liker det noe særlig. Derfor var gleden stor da hun i morges oppdaget at metallkolossen var skiftet ut med et nettere og lavere hundebadekar i plast, nokså likt det jeg er vant til hjemme. Dermed fikk jeg en god omgang med sjampo og varmt vann før frokost.

Da min tobeinte plutselig var i manko på elver til dagens undervisning i punktskrift, fikk vi tid til å teste hundeblåseren også. Det går jo ikke å fjerne alt vannet fra en pels med tett underull bare ved hjelp av håndklær, så når man for en sjelden gangs skyld kan få blåst pelsen tørr så benytter man da anledningen til slik luksus. Dette er jeg ikke vant til og det er en snodig følelse når luft blåses inn i pelsen under ganske kraftig trykk. Dessuten bråker en slik hundeblåser ganske mye. Vi prøvde begge å legge godvilja til, ispedd ett par rause tuber tålmodighet, så etter hvert ble jeg gansketørr. Ikke nok med det. Jeg fikk blåst vekk en hel del løspels også. Den er det nemlig mer enn nok av om dagen.

Jaja. Det var altså dagens skitne bedrifter og konsekvensene av dem. Min tobeinte tok det hele med fatning og fikk heldigvis god tid til å gjøre meg søndagsfin før vi snart skal vende nesa hjemover til vår egen skog. Nå er jeg tørr og reiseklar. Ikke så dumt å komme hjem ren og nybadet heller. Så dagens motto får bli: ”Aldri så galt at det ikke er godt for noe.”