Trøblete tur

.

Etter at min tobeinte hadde avsluttet dagens undervisning tok vi turen fra Hurdal til Kongsberg for å få sjekket ørene mine hos veterinæren.

Turen med taxi og tog til Kongsberg gikk knirkefritt, og godt var det, for rutenessig ankomst for toget ga oss ikke mer enn fem minutter til å spasere til dyreklinikken. Heldigvis ble vi forskånet for de verste regnskyllene, så jeg var ikke veldig våt da vi kom til kllnikken presis klokka 18.30. Det ble bare noen få minutters ventetid før vi fikk komme inn til veterinæren.

Ettersom veterinærbesøket var kjapt unnagjort rakk vi første tog tilbake. Min tobeinte registrerte at det ble informert om et kvarters forsinkelse på et annet tog som var ventet inn på stasjonen før vi dro, men hun tenkte ikke noe mer over det. Hun var ellers noenlunde fornøyd med utfallet av veterinærbesøket, og jeg hadde gjort en upåklagelig jobb med å forflytte oss trygt fra stasjonen til dyreklinikken og tilbake igjen. Jeg var også ganske fornøyd fordi min tobeinte var fornøyd. Dessuten hadde jeg nettopp fått tisse skvetten min og så fram til å få dorme ett par timer på tog igjen. Jeg hadde funnet døra og plassert meg pent under døråpneren, gått pent inn på toget og funnet oss en egnet plass, så da gjensto det bare å nyte togturen.

Vi ante altså fred og ingen fare da vi, rett før vi ankom Nasjonalteateret, ble informert om at dette ville bli togets endestasjon. Oslo S var stengt for all togtrafikk grunnet jordingsfeil. Dermed ble vi forespeilet at løsningen ville bli t-bane fra Nasjonalteateret, buss for tog fra Oslo S til Gardermoen, og tog videre derfra.

Jeg fikk i all hast selen på, og vi vaklet nokså trøtte og stressa ut av toget da det stoppet. Nasjonalteateret stasjon er ikke et stoppested vi er godt kjent med, så allerede her begynte de første utfordringene. Jeg fant en heis, men slike er i utgangspunktet et stort usikkerhetsmoment når man hverken ser eller er kjent, så vi forsøkte da å finne trapp. Rulletrapp var da eneste alternativ. De byr sjelden på store problemer siden jeg både er godt trent i og jevnlig bruker slike. Det min tobeinte ikke visste og jeg ikke hadde noen forutsetninger for å forstå, var at på denne stasjonen er det to sett med rulletrapper. Først kommer man to to som går opp og deretter til to trapper hvor man kan komme ned igjen. Det vanligste er jo ellers at man går inn på trappa lengst til høyre. Dette ble virkelig en vekker for min tobeinte, og en påminnelse om at det er superviktig at jeg søker trappegelenderet først, slik at hun både kan kjenne eksakt hvor trappa er og i hvilken retning den går.
I full forvirring og frustrasjon prøvde vi så å finne riktig trapp, men da var stressnivået blitt så høyt hos oss begge at rulletrapp ikke engang var noe tema. Dermed returnerte vi til perrongen der vi var kjempeheldige og traff på en konduktør som fulgte oss i heisen og opp til riktig t-banespor. Vi hadde flaks og kunne går rett inn på et ventende tog.

På Oslo S er vi bedre kjent, så der greide vi å ta oss fram til Spor 19 der buss for tog blir satt opp. Nok en gang var vi heldige og fikk raskt hjelp av en kundeveileder som oppdaget oss. Kundeveiledere kan man ellers ikke forvente at NSB har utplassert særlig mange av, selv når det er fullstendig kaos. De var utrolig greie med oss og vi fikk taxi helt til Eidsvoll i stedet for masse bytting av transportmidler underveis. En stor lettelse. Dette så jo faktisk ut til å gå aldeles strålende til tross for litt krøll da vi måtte av toget.

Gleden varte til vi var blitt satt av på Eidsvoll for å vente på taxien som var bestilt fra togstasjonen og videre til Hurdal. Det var en mørk og stille kveld på en stor og tom parkeringsplass der det ikke fantes et menneske, og dermed ingen å spørre. Her kjente vi oss slett ikke igjen, og det skulle etter hvert vise seg at vi var blitt satt av på den gamle stasjonen. Etter en del telefonisk kontakt med taxisjåføren som skulle hente oss, en hel masse tuting for å finne ut om min tobeinte kunne lokalisere lyden, samt hjelp fra en observant dame som plutselig så oss mens hun kommuniserte med taxisjåføren, fikk vi løst floka og kom oss endelig trygt tilbake til senteret.

Dette må vel kunne kalles en særdeles begivenhetsrik og utfordrende utflukt. En opplever jo litt av hvert når en ferdes ute i denne underlige og kaotiske verden sammen med en som ikke ser, men det er faktisk en god stund siden sist vi hadde en så strabasiøs ferd.